Etter å ha sett dokumentaren sitter jeg igjen med en sterk følelse av at prosessen rundt St. Halvardshjemmet kunne vært gjort ganske så annerledes, skriver Astrid Nøklebye Heiberg.

Når man glemmer menneskene 

Mange har sett dokumentaren om St. Halvardshjemmet, som ble sendt på NRK1 mandag 21. august. St. Halvardshjemmet, et privat sykehjem som var driftet av Kirkens bymisjon, var svært populært og blant Oslos aller beste sykehjem. 60 beboere hadde et godt og trygt sykehjemstilbud på St. Halvard.

Astrid Nøklebye Heiberg 29.08.2017 kl. 14.09

De opplevde latter og sang i hverdagen. De fikk besøk av Røde kors-hunder, musikere og forfattere. Noen dro på årlige tilrettelagte turer til Lanzarote. Ikke minst ble de sett og lyttet til. 

De fikk en varm klem av de ansatte hver morgen da de våknet, og en ny, varm klem hver kveld da de la seg. De hadde et godt forhold til hverandre, og til de ansatte – som mange av de eldre som bodde der så på som sin familie.

De trivdes og levde gode liv på St. Halvard, akkurat slik vi ønsker at det skal være i eldreomsorgen.

Ble lagt ned

På tross av dette valgte likevel eldrebyråd i Oslo, Inga Marte Thorkildsen (SV), å legge ned sykehjemmet på få måneders varsel fordi bygningsmassen var for gammel og rommene for små.

Beboerne og pårørende ble ikke spurt. De ansatte ble heller ikke spurt.

Avgjørelsen var tatt, og vi kunne se hjerteskjærende bilder av gråtende eldre som ble fraktet ut i maxitaxier og ble flyttet til andre sykehjem. De tok farvel med det som hadde vært hjemmene deres de siste årene.

Nå ventet en ny hverdag, med nye omgivelser, nye naboer og nye ansatte som de måtte bli kjent med. Mange av beboerne var både nitti og hundre år gamle, og mange av dem hadde demens.

En av beboerne uttaler i dokumentaren at hun følte det som en begravelse den dagen hun ble flyttet.

Vi skal ta vare på våre eldre

Norge er et godt land å leve i. Vi skal ta vare på våre eldre. Vi skal eldes og dø med verdighet og med omsorg rundt oss.

Så hvordan kan slikt skje? Hvordan kan en 100-åring med demens bli tvangsflyttet fra et av byens beste og mest populære sykehjem?

Hvordan kan den ansvarlige byråden overse alle innsigelsene fra beboere, pårørende og ansatte, og bare ture frem med beslutningen sin?

Det er slikt som skjer når ideologiske overbevisninger trumfer det meste annet, og når det røde byrådet ønsker at flest mulig av sykehjemstilbudene skal være i kommunal drift.

Da blir til og med de mest populære tilbudene lagt ned.

Ikke slik vi skal behandle våre eldre

Kirkens bymisjon gjorde det beste ut av den bygningen de hadde. Det er klart at gamle og uegnede bygninger må pusses opp eller byttes ut.

Men etter å ha sett dokumentaren sitter jeg igjen med en sterk følelse av at prosessen rundt St. Halvardshjemmet kunne vært gjort ganske så annerledes.

Beboere, pårørende og ansatte kunne vært lyttet til og tatt med på råd. Kanskje kunne avviklingen av sykehjemmet skjedd mer gradvis, slik at ikke alle måtte flytte på så kort varsel.

I det minste måtte det kunne finnes en løsning som gjorde at eldre og forvirrede demente ikke måtte flytte uten å få ta med seg de menneskene de kjente så godt og som tok seg av dem i hverdagen.

De ansatte ble nemlig sagt opp – det ble ikke funnet en løsning hvor beboerne og de ansatte kunne flytte til et nytt sykehjem sammen.

Dokumentaren om St. Halvardshjemmet har vakt mange og sterke reaksjoner – og med rette. Det er ikke slik vi skal behandle våre eldre.

Og det er heller ikke slik vi eldre ønsker å bli behandlet.

Helse -

MOTTA NYHETSBREV

GJØR EN FORSKJELL

Bli medlem her