2004 – Fakta om EU og EØS

Fakta om EU og EØS

[framed_box width=»300px» align=»right»]

Frogner Høyre 17.09.2004 kl. 19.44

Gammel sak

Denne saken er kopiert fra den gamle siden til Frogner Høyre og er ikke lengre aktuell. Vi tar vare på den av historiske grunner.

[/framed_box]

I denne artikkelen kan du oppdatere deg på viktige fakta om EU og EØS

**EØS samarbeidet**

Dette trådte i kraft 1. januar 1994. Med EØS avtalen ble Norge fullt integrert i EUs indre marked og omfattet av de fire friheter. Disse innebærer fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital. EØS avtalen erstattet Norges frihandelsavtale fra 1973, og omfatter på EFTA siden også Liechtenstein og Island. Med EU består EØS før utvidelsen den 1. mai 2004 av 18 medlemsland og 380 millioner innbyggere og er verdens største hjemmemarked. De samme konkurranseregler gjelder for alle personer og økonomiske aktører. EØS avtalen inkluderer også politisk samarbeid samt mulighet for deltagelse i programmer. I dag deltar EFTA medlemslandene i EØS i mer enn 30 ulike programmer på områder som forskning, miljø, utdannelse, energi og kultur.

Det er egne organer og beslutningsprosedyrer som sikrer at nye EU regler blir vedtatt og implementert i norsk lov. Avtalen innebærer ikke formelt at Norge avgir suverenitet, men i praksis har Norge heller ikke nevneverdig innflytelse på EUs vedtak. I realiteten avgir Norge mer suverenitet og makt som EØS land enn hvis vi hadde vært medlem i EU. Norge har svært begrenset innflytelse på utformingen av de lover og bestemmelser som blir laget i EU, og som Norge må gjennomføre gjennom EØS avtalen. Det betyr at prinsippet om like vilkår for alle innen det indre marked virker slik for Norges del at Norge må gjennomføre vedtak som allerede er gjort i EU.

Et eget EFTA overvåkningsorgan, ESA, sørger for at reglene blir fulgt opp. Dersom det oppstår tvister behandles disse i den felles EØS komiteen og av EF-domstolen eller EFTA-domstolen.

På områder som EØS avtalen ikke dekker, har Norge forhandlet frem tosidige eller bilaterale avtaler. Dette gjelder for eksempel Schengenavtalen og deltakelse i programmer som ikke er omfattet av EØS avtalen.

Den Europeiske Union

Den Europeiske Union, EU, er et internasjonalt samarbeidsprosjekt mellom europeiske land. Det ble opprettet for å hindre at europeiske stater noen gang igjen skulle gå til krig mot hverandre. EU skiller seg fra andre internasjonale samarbeidsprosjekter – som Europarådet – ved at man har en egen måte å fatte felles beslutninger på, at man har bygget opp felles institusjoner, et felles rettssikkerhetssystem for konfliktløsninger og for at felles beslutninger etterleves av medlemslandene. EU er også særegent ved at det er i stadig utvikling både i form og innhold.

Økonomisk samarbeid var sentralt fra begynnelsen som en viktig drivkraft. Men i kjølvannet av dette ble EU som et politisk prosjekt stadig viktigere. Områder som miljø, forbrukerinteresser, arbeid og rettigheter for borgerne står i dag i sentrum for EUs politiske arbeid. Ikke minst er dette viktig for Norge, med vårt lands tilknytning til EU gjennom EØS avtalen.

Litt historie

1957: Romatraktaten ble undertegnet av Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Tyskland. Dette er de opprinnelige medlemmene av dagens EU. Dette året opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) og Det europeiske atomenergifelleskap (EURATOM).

1961: Danmark, Irland, Norge og Storbritannia søkte første gang om medlemskap i EF, men Frankrike nedla veto mot nye medlemmer.

1967: Danmark, Irland, Norge og Storbritannia søkte for andre gang om medlemskap i EF, men ble også nå stanset av Frankrike.

1968: Tollunionen ble etablert i EF; all toll mellom de seks medlemslandene ble fjernet samtidig som det ble fastsatt felles tollsatser overfor tredjeland.

1972: I en rådgivende folkeavstemning i Norge den 25. september stemte 53,5 % av befolkningen nei til medlemskap i EF.

1973: Danmark, Irland og Storbritannia ble medlemmer av EF, mens Norges frihandelsavtale med EF ble sluttforhandlet og trådte i kraft 1. juli.

1981: Hellas ble medlem.

1985: EF vedtok å opprette Det indre marked fra 1. januar 1993. Man vedtok også en endring av Romatraktaten ved den såkalte Enhetsakten, som innførte flertallsbeslutninger i Ministerrådet i saker som angår Det indre marked. Enhetsakten trådte i kraft i 1987.

1986: Portugal og Spania ble medlemmer.

1989: EFTA og EF ble enige om å forhandle om å opprette et felles økonomisk samarbeidsområde – EØS. Samme år falt Berlinmuren.

1992: Maastrichttraktaten, eller Traktaten om den Europeiske Union ble undertegnet. 25. november søkte Norge om medlemskap i EF.

1994: EØS-avtalen trådte i kraft. Den 28. november sa 52,3 % av befolkningen nei til norsk medlemskap i EU i en rådgivende folkeavstemning.

1995: Sverige, Østerrike og Finland ble medlemmer av EU.

1999: Den europeiske økonomiske og monetære union trådte i kraft. Euroen ble innført som elektronisk valuta – Euromyntene og –sedlene kom i omløp fra 1. januar 2002. Amsterdam-traktaten trådte i kraft 1. mai.

2000: Lisboatoppmøtet vedtok en strategi for økonomisk reform og sosial utjevning i EU. I desember ble Charteret om Grunnleggende Rettigheter vedtatt. I desember ble også Nice-traktaten vedtatt.

2001: Norge ble med i Schengen-samarbeidet.

2004: EU blir utvidet med 10 nye medlemsland den 1. mai.

EUs institusjoner

Europakommisjonen Dette er EUs utøvende organ. Kommisjonen har enerett på å foreslå ny lovgivning. Den har også ansvaret for at det endelige vedtaket blir iverksatt og etterlevet og har myndighet til å fatte vedtak innenfor enkelte områder, for eksempel innen konkurransepolitikk. I dag har Kommisjonen 20 kommissærer som blir utpekt for 5 års perioder av medlemslandene, og godkjennes av Europaparlamentet. De 5 største EU landene har 2 kommissærer, mens de øvrige har 1. Fra 2005 vil alle medlemslandene ha 1 hver. Kommisjonen leder forvaltningen av EU i Brussel og har ca. 17 000 ansatte. Kommisjonen ledes av en president som siden 1999 har vært Romano Prodi. Kommisjonen har mange ekspertgrupper der bl.a. representanter fra Norge kan delta. Det er også mulig for nordmenn å arbeide i Kommisjonen for avgrensede perioder som nasjonale eksperter.

Europaparlamentet Dette er verdens største flernasjonale parlament. Det velges hvert femte år med direkte valg fra medlemslandene. Før utvidelsen har parlamentet 626 representanter. De vedtar lover, godkjenner EUs budsjett, nye medlemsland og Europakommisjonen. Etter at Amsterdamtraktaten trådte i kraft er medbestemmelsesprosedyren blitt den mest brukte beslutningsprosedyren. Når denne brukes har Ministerrådet og Europaparlamentet like stor makt. Parlamentet kan da forkaste forslag de ikke vil godkjenne. Parlamentet møtes i Strasbourg og i Brussel. Parlamentets innflytelse har øket de siste årene. Norge har som ikke-medlemsland ingen medlemmer i Europaparlamentet men Høyre er medlem av EPP (European Peoples’ Party) som er den største partigrupperingen i parlamentet. Kristelig Folkeparti er observatør i EPP. Likeledes er Arbeiderpartiet med i den sosialdemokratiske partigrupperingen i parlamentet.

**Ministerrådet** Rådet er EUs besluttende og lovgivende organ sammen med Europaparlamentet. Det består av en minister fra hvert medlemsland; for eksempel møtes sosialministrene i sosialpolitiske spørsmål. Vedtak fattes med simpelt flertall (51 %), kvalifisert flertall (71 %) eller ved enstemmighet (100 %). Landenes stemmevekt bestemmes av deres størrelse. Før utvidelsen er det totalt 87 stemmer, dvs. at kvalifisert flertall krever 62 stemmer. Fra 1. januar 2005 trer en ny stemmefordeling, bygget på Nice-traktaten, i kraft. Gjennom de ulike traktatendringene (se historieavsnittet) har bruken av kvalifisert flertall blitt utvidet. Noen områder krever imidlertid fremdeles enstemmige avgjørelser. Formannskapet i EU går på omgang mellom medlemslandene hvert halvår.

**Det europeiske råd** Dette består av stats- og regjeringssjefene fra EUs medlemsland, ved siden av Kommisjonens president. Det europeiske råd trekker opp de politiske retningslinjene og sørger for fremdrift i EU samarbeidet. Rådet tar også avgjørelser i de viktigste sakene, samt der hvor fagministrene ikke har klart å oppnå enighet.

EF-domstolen Denne har som rolle å tolke traktatene og lovverket (Acquis Communautaire) i EU. Den kan dømme i alle typer saker som dekkes av EUs felles lover og regler, og kan dømme enkeltpersoner, bedrifter og land som bryter disse. Kommisjonen kan anlegge saker og selv bli dømt. EF-domstolen har i dag femten dommere (en fra hvert medlemsland før 1. mai 2004) som blir utnevnt for 6 år ad gangen. Dommerne utpekes av regjeringene i fellesskap. De blir assistert av ni generaladvokater. På grunn av den økende saksmengden ble Førsteinstansretten opprettet i 1989 for å avhjelpe. EF-domstolen har sete i Luxembourg.

**Den Økonomiske og Sosiale Komite** Denne består av representanter for fagbevegelsene og organisasjonslivet i EU. Den avgir synspunkter i saker om arbeidsliv og sosialpolitikk.

Ombudsmannen Ombudsmannen mottar klager fra EU borgere som føler seg urettmessig behandlet av administrasjonen i EUs organer.

EU-lovgivning

I dag vedtar EU felles lovgivning for å sikre like vilkår for konkurranse innen EUs indre marked. Man vedtar også enhetlige tekniske standarder for varer og tjenester. Minimumsregler for vilkår innen arbeidslivet hindrer sosial dumping. I dag finner det også sted en koordinering for å sikre velferdssystemet i EU. På samme måte arbeides det med felles miljøstandarder. En stor mengde lover og regler gjelder også i Norge gjennom EØS avtalen. Det er fire typer beslutninger som fattes:

  • Forordninger – dette er rettsakter som umiddelbart gjelder i medlemslandene, og kan sammenlignes med landenes egne lover.
  • Direktiver – disse rettes til medlemslandene og er bindende ved at målsettingen må innfris, men det er opp til hvert medlemsland å avgjøre hvordan de skal implementeres.
  • Beslutninger – disse gjelder i enkeltsaker og er bindende for dem de er rettet mot.

Henstillinger og meddelelser/uttalelser – disse er ikke bindende men utgjør bare en oppfordring til dem de er rettet mot.

**EØS samarbeidet**

Dette trådte i kraft 1. januar 1994. Med EØS avtalen ble Norge fullt integrert i EUs indre marked og omfattet av de fire friheter. Disse innebærer fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital. EØS avtalen erstattet Norges frihandelsavtale fra 1973, og omfatter på EFTA siden også Liechtenstein og Island. Med EU består EØS før utvidelsen den 1. mai 2004 av 18 medlemsland og 380 millioner innbyggere og er verdens største hjemmemarked. De samme konkurranseregler gjelder for alle personer og økonomiske aktører. EØS avtalen inkluderer også politisk samarbeid samt mulighet for deltagelse i programmer. I dag deltar EFTA medlemslandene i EØS i mer enn 30 ulike programmer på områder som forskning, miljø, utdannelse, energi og kultur.

Det er egne organer og beslutningsprosedyrer som sikrer at nye EU regler blir vedtatt og implementert i norsk lov. Avtalen innebærer ikke at Norge avgir suverenitet, men i praksis har Norge heller ikke nevneverdig innflytelse på EUs vedtak. Det betyr at prinsippet om like vilkår for alle innen det indre marked virker slik at Norge må gjennomføre vedtak som allerede er gjort i EU. Et eget EFTA overvåkningsorgan, ESA, sørger for at reglene blir fulgt opp. Dersom det oppstår tvister behandles disse i den felles EØS komiteen og av EF-domstolen eller EFTA-domstolen.

På områder som EØS avtalen ikke dekker, har Norge forhandlet frem tosidige eller bilaterale avtaler. Dette gjelder for eksempel Schengenavtalen og deltakelse i programmer som ikke er omfattet av EØS avtalen.

Flere saker fra Frogner Høyres gamle nettsider

[blog column=»2″ count=»60″ cat=»24″ imageType=»default»]

MOTTA NYHETSBREV

GJØR EN FORSKJELL

Bli medlem her