Abortloven – la stå!

På Høyres landsmøte til helgen vil det bli en heftig debatt om hvorvidt vi skal gjøre endringer i dagens abortlov. La meg si det med en gang: Det synes jeg ikke vi skal gjøre!

Det dreier seg om forslaget fra programkomiteen om å oppheve abortlovens § 2c, som gir rett til abort i perioden fra uke 12 til uke 18 “der det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet”.

Etter 12. svangerskapsuke må kvinner i dag søke om å få ta abort. For at en søknad skal kunne innvilges, må ett eller flere av fem kriterier i abortloven oppfylles. Disse kriteriene er:

a) om det er fare for kvinnens helse

b) om kvinnen er i en vanskelig livssituasjon

c) om det er fare for alvorlig sykdom hos barnet

d) om graviditeten er resultat av voldtekt eller incest og/eller

e) om kvinnen er psykisk syk eller utviklingshemmet

Abort er et dypt alvorlig spørsmål enten det handler om et friskt eller sykt barn. Vi blir stilt overfor etiske dilemmaer i disse spørsmålene enten det gjelder abort før eller etter 12. svangerskapsuke. Jeg kan ikke se at vi løser noen moralske spørsmål ved å fjerne paragraf 2c i abortloven. Til de som mener det vil jeg spørre; hva med fri abort før 12. uke? Og, er det mer moralsk høyverdig å begrunne et ønske om svangerskapsavbrudd ved å bruke paragraf 2b – kvinnen er i en vanskelig livssituasjon?

Det er mange både i og utenfor Høyre som er enige med meg, og nå gjør Høyrekvinnene abortopprør.

Jeg ønsker ikke å stramme inn kriteriene for kvinnens mulighet til å påvirke utfallet av en søknad om å få innvilget abort etter 12. svangerskapsuke. Dersom denne paragrafen fjernes vil jeg ikke få innvilget abort med mindre jeg kan anføre at jeg oppfyller en av de andre gjenstående kriteriene.

Dersom jeg er gravid i uke 13 og informeres om at fosteret er alvorlig sykt og mener at det vil være best for alle parter å avbryte svangerskapet vil jeg ikke tvinges til å begrunne det med at jeg er i en vanskelig livssituasjon. Det er jeg nødvendigvis ikke. Jeg mener det bør være legitimt å begrunne ønsket om svangerskapsavbrudd med at fosteret er alvorlig sykt. Jeg vil ikke at kvinner skal miste den retten de har i dag til å velge å avbryte svangerskapet på grunn av de store belastningene et alvorlig sykt barn selv vil måtte gjennomgå og de følgene det vil kunne påføre kvinnen og familien rundt. I et slikt tilfelle er det faktisk sykdom hos fosteret som er den reelle begrunnelsen, jeg kan ikke nødvendigvis si at jeg er i en vanskelig livssituasjon! Det vil være å pakke sannheten inn i bomull, og det vil tvinge kvinner til å sykeliggjøre seg selv for å få innvilget sin abortsøknad etter et svært personlig og vanskelig valg om å avbryte svangerskapet.

Det holder ikke slik programkomiteen faktisk selv hevder, at abortpraksisen ikke kommer til å endres med dette forslaget. Hvis det er tilfelle vil det være direkte galt å endre loven. Else Bugge Fougner advarer mot å endre loven, og redegjør for at dersom love n endres vil det måtte føre til endret praksis dersom loven skal ha en mening.

For meg synes det urimelig å frata kvinnen og hennes familie den retten de nå har til selv å vurdere hvorvidt de ønsker å bære frem et alvorlig sykt barn. Jeg har tiltro til enkeltmennesker og familiers evne til å foreta et slikt valg ut fra de kriteriene som i dag finnes i abortloven.

La abortloven stå! Det som bør strykes i denne saken er forslaget fra programkomiteen om å endre loven.

(Forslaget ble strøket på Høyres landsmøte.)

Foto: Tomas Moss