Arbeid og verdighet

I politikken diskuteres gjerne eldre kun som en utgiftspost, med en debatt som sentrerer rundt sykehjem, hjemmetjenester og retten til en verdig avslutning på livet.

Dette er en høyst mangelfull beskrivelse. Mennesker som har fødselsdato før 1950 er så mye mer enn en fremtidig sykehjemsplass og dette nedlatende begrepet “ i livets avsluttende fase”. En stadig friskere eldrebefolkning kan bidra, og som prediksjonene viser; Norges fremtidige økonomi er avhengig av det. Tankesmien Civita ga nylig ut et notat om framtidas eldre. Her er det beregnet at hvis man framover øker den reelle avgangsalderen fra arbeidslivet med ett år hvert femte kalenderår, får den norske økonomien tilført 125 000 flere sysselsatte fram mot 2040.

Det er altså solide økonomiske grunner til at eldre bør behandles som en ressurs. Men hovedgrunnen til at jeg ønsker at eldre i den politiske debatten skal omtales annerledes er faktisk at vi ser ut til å ha glemt arbeidets verdi. Å være i arbeid gjør nemlig noe med selvfølelsen. Det gir en identitet og bevarer den sosiale møteplassen. Hvis dette ikke var tilfelle, hvorfor i all verden er det ellers slik at Lotto-mangemillionærer fortsetter å jobbe selv om de ikke behøver?

Utenforskapet som unge arbeidsledige opplever og de negative konsekvenser dette medfører diskuteres jevnlig, men er det noen grunn til å tro at dette er annerledes for eldre? Folkehelseinstituttet viste i 2011 at det er mangelfull kunnskap om eldres psykisk helse, men basert på de undersøkelser som er gjort kom de samtidig frem til at om lag 4 – 8 % av eldre over 65 år kan lide av alvorlig depresjon, mens om lag 25 -35 % kan ha depressive plager. Samtidig vet vi at en mengde studier viser at arbeid faktisk er bra for helsen, og langt å foretrekke fremfor arbeidsledighet. Å lage et lovverk som gir eldre mulighet til å stå lenger i arbeid, og samtidig at arbeidsgiverne begynner å anse det som naturlig, vil trolig bedre trivselen for en stor gruppe eldre.

Selv er jeg professor i psykiatri. Men siden jeg nå er passert 75 år, får jeg ikke lenger lov til å ha pasienter. Om jeg derimot kaller meg «coach”, kan jeg gjøre konsultasjoner. I utgangspunktet er jeg altså nå pensjonist. “Så du er pensjonist? Lager du mye god mat? Reiser du mye?”, er vanlige spørsmål å få da. Man er liksom ikke noe lenger når man er pensjonist. På den andre siden former arbeid identiteten vår, og gir på sitt beste de mest meningsfulle flytopplevelser.

Selvfølelsen arbeid gir skal heller ikke undervurderes. Verdien av å vite at “jeg kan få til noen ting, jeg kan gjøre noe” kjenner alle, og helt fra man er små sier man “jeg skal klare selv”. Dette blir fratatt de eldre, de får ikke lov til å gjøre det de er best på. Den beste måten å beholde helsen på fysisk og psykisk aktivitet, noe arbeidet gir mennesket en regelmessig mulighet til. Arbeidet gir også en sosial møteplass, hvor man ikke bare treffer mennesker i sin egen aldersgruppe. Ute av arbeidslivet så henvises man til generelle møteplasser for eldre. En måte å unngå segregeringen som man har i samfunnet hvor aldersgrupper treffer andre aldersgrupper er nettopp arbeid.

Hvordan har det seg at vi fremdeles har et lovverk som bygger på industrisamfunnet, etablert på 1960-tallet, samtidig som vi ser stadig friskere eldre? Vår oppgave som politikere er å røske opp i det som er spinn hakkende galt, og dette er nettopp det. I perioden 2005-2015 blir det 165 000 flere mennesker mellom 60 til 69 år. Om disse vil være yrkesaktive eller brukere av folketrygden, vil naturlig nok bety mye for landets økonomi.

Motforestillingen som ofte kommer når man legger trykk på verdien av arbeid og den verdigheten det gir, er at dette legger en ekstra unødig belastning på dem som av ulike grunner står utenfor. Men hva som kom først av arbeidsledighet og en psykisk lidelse er ikke alltid like klart. Men vi kan ikke tillate oss å ikke si dette. Å sørge for at syke får aksept og hjelp er fullt ut forenlig med å poengtere arbeidets verdighetsgivende effekt. Et sivilisert samfunn skal naturligvis klare begge deler.

Vi vet at eldre holder seg friske lenger, at det ikke er automatikk i at man trenger assistanse når man fyller 75 år og at teknologiske nyvinninger muliggjør økt selvstendighet i alderdommen. I dag har vi en rekke unødige begrensninger, særlig i lovverket om aldersgrenser. Arbeidsgivere har rett til å si opp arbeidstakere ved 70 år uten nærmere begrunnelse. I tillegg finnes en rekke lavere særaldersgrenser i spesielle bransjer. Vi er nødt til å ta på alvor den stadig voksende gruppen av eldre som har lyst til å stå lenger i jobb, men som blir skjøvet ut på grunn av alder. Vi kan ikke akseptere en holdning til eldre og arbeid som sender en masse mennesker ut i unødvendig arbeidsledighet.

Det er gledelig å se at Høyres stortingsprogram har tatt eldre og arbeid på alvor. Høyre ønsker å gå igjennom alle aldersgrenser i lovverket for å tilpasse dem til pensjonsreformen og sikre at vi ikke støter arbeidsføre og arbeidsvillige eldre ut av arbeidslivet. I samarbeid med partene i arbeidslivet ønsker vi å heve 70-årsregelen i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven til 75 år, slik at lovene blir i samsvar med reglene for opptjening av pensjon. Vi skal selvsagt ikke frata folk en rettighet de har, men vi skal gi flere en rettighet de ønsker seg.

Men like viktig som å endre loven, er en holdningsendring. Man er ikke “ferdig” ved 65 år. Denne holdningen tror jeg mange har, og som igjen påvirker 60-åringer til selv å tro at “jaja, nå er det vel snart på tide å gi seg”. Vi kan ikke ha et samfunn hvor fullt ut friske mennesker stempler ut når de har så mye mer å gi.

Dette innlegget stod på trykk i i Dagsavisen 23.08.13

Foto. colourbox.com

Siste nyheter