Barn på flukt

7.juni 1945 var jeg ikke flyktning lenger. Den dagen ankom jeg Norge med tog fra Sverige der jeg hadde vært i drøye to år sammen med moren og broren min. Far hadde reist nordover med polititroppene og lillesøsteren vår hadde vi måttet etterlate i Norge sammen med daddaen hennes, hun var for liten til å bli med da vi skulle gå over grensen en kald senvinternatt i 1943.

Da var jeg nesten 7 år, broren min nesten 10.  Det var en ganske dramatisk flukt, for ved en misforståelse ble vi ikke møtt den første natten og måtte ta sjansen på å gå tilbake.  Den andre natten ble vi nesten påkjørt av en dresin, men fikk kastet oss ned i snøen ved siden av skinnegangen uten å bli sett.

I Sverige ble vi avluset uten å ha lus og innkvartert først i brakker, så på ett rom på et hotell. Vi fikk matkuponger. Det føltes slett ikke nedverdigende, tvert om husker jeg ennå frokosten med havregrøt, melk og ekte sukker. Himmelsk.

De neste par årene bodde vi i en flyktningleir i Småland, et riktig ”Emil i Lønneberga-land”. Årsaken til at vi hadde det så bra, var selvsagt at vi var og følte oss trygge. Vi hadde ikke penger, men fikk mat, klær og skolegang og vi hadde mor der hele tiden og far et års tid. Da han reiste, hadde vi nok av voksne venner som gjerne passet på oss. Fattigdom er ikke et problem for barn dersom ingen andre har noe heller og grunnbehovene for mat, lys og varme er dekket. Det er en kunnskap jeg har tatt med meg på mine besøk i mange av verdens flyktningleire.

UNE skal snart komme med evaluering av egen praksis når det gjelder deres behandling av lengeværende asylbarn, jf. Stortingsmeldingen «Barn på flukt» som ble vedtatt i november. Vi forbinder gjerne flyktningsituasjonen med alt som er trist. For mange er det trist, men kanskje ikke for alle. Broren min og jeg hadde det godt i Sverige, problemene begynte først da vi kom hjem og skulle tilpasse oss familien igjen. Livet i storbymiljøet som var langt barskere enn det pietistiske Småland.

Årsakene til at barn forlater hjemlandet for å søke om beskyttelse, er flere. Det kan være økonomiske og sosiale årsaker, uten et reelt behov for beskyttelse etter internasjonale konvensjoner. De skal i utgangspunktet ha avslag på sin søknad om opphold i Norge og returnere, men sterke menneskelige hensyn kan likevel tale for at de får bli.

Høyre på Stortinget har vist til at det er ulike oppfatninger av om dagens forskrifter ivaretar barns beste på en tilstrekkelig god måte. Vi deler regjeringens oppfatning om at det først og fremst er behov for en tydeliggjøring, men har pekt på at det i spesielle tilfeller kan være behov for raskt å endre kurs. Høyre er opptatt av å ivareta barnas interesse i asylsaker. Derfor var det viktig og riktig å endre utlendingsloven fra 2010, slik at barns hensyn blir ivaretatt i tråd med barnekonvensjonens krav. Samtidig er det viktig å forvalte asylinstituttet på en god måte, slik at mennesker med behov for beskyttelse får opphold, mens de som får avslag returnerer hjem umiddelbart.

Hva som er barnets beste byr på vanskelige avveininger. Det er ikke alltid til barnets beste at barnet innvilges opphold i Norge. Barnets beste skal også veies opp mot andre viktige ting, som innvandringsregulerende hensyn og at praksis ikke bør oppmuntre andre, og særlig barn, til å søke asyl i Norge uten behov for beskyttelse.

Derfor bør arbeidet med å få på plass returavtaler intensiveres, slik at barn av asylsøkere med avslag (returnektere) ikke blir værende i Norge over flere år. Det er også mulig å bruke bistandspolitikken for å understøtte arbeidet med å få til retur av personer uten lovlig opphold i Norge.  Og som Høyre har fremmet forslag om på Stortinget, bør regjeringen gis adgang til å instruere UNE på samme måte som med UDI, slik at man har mulighet til å gripe inn i prinsipielt viktige saker.

Penger er ikke det primære behov, det er trygghet, tilhørighet og opplevelsen av å være godtatt som den man er.  Dette må vi ikke glemme når vi diskuterer barn på flukt.

Innlegget ble publisert på Dagsavisen.no 17.6.2013

Foto: colourbox.com

Siste nyheter