Hvordan skal vi få flere verdensledende forskningsmiljøer i Norge?

Er det typisk norsk å være god, og har vi som et lite land mulighet til å markere oss som en ledende nasjon på noen måter? Det er vanskelig å si hva som er typisk norsk, men at vi kan klare å hevde oss internasjonalt på noen områder er jeg ganske sikker på. Hvis vi vil.

Vi har for eksempel klart det innen olje og gass. Der er vi verdensledende. Vi er gode på likestilling, og vi er et godt land å bo i. Vi har faktisk også noen forskningsmiljøer i verdensklasse. Vi fikk for eksempel nobelprisen i medisin i 2014, takket være Edvard og May-Britt Moser.

Vi har altså noen verdensledende forskningsmiljøer, men jeg tror vi kan skape flere – hvis vi vil. Vi har ressurser, vi har stabile rammevilkår, vi har mange flinke unge mennesker, og vi har mange gode fagmiljøer vi kan bygge videre på.

Les også: Superbatterier i kjelleren på kjemisk institutt

Høyere ambisjoner

Selv om vi er et lite land, og det norske bidraget til verdens samlede forskningsinnsats er på under en prosent, er det Høyres ambisjon at vi skal ha flere verdensledende norske forskningsmiljøer.

Det er fordi vi mener at vi både må bidra til utvikling og gjennombrudd der vi selv er gode, samtidig som vi må kunne samarbeide med de beste og hente hjem og utnytte banebrytende forskningsresultater fra verdensledende fagmiljøer i andre land.

I 2014 fikk vi en gjennomgang av det norske forskningssystemet, der de svenske vitenskapsmennene Mats Benner og Gunnar Öquist sammenlignet Norge med Sverige og Danmark. De konkluderte med at mye var bra, men at ambisjonene var for lave og at vi ikke var gode nok til å prioritere.

Vi har hatt en tendens til å spre midlene tynt utover. Det går utover kvaliteten, og det vil ikke understøtte internasjonal konkurransekraft.

Styrke vår konkurransekraft og innovasjonsevne

Dette har regjeringen tatt på alvor. Siden regjeringsskiftet i 2013 har bevilgningene til forskning og utvikling (FoU) økt, og strukturelle grep i universitets- og høyskolesektoren er gjort for å styrke både kvalitet og kvantitet.

Regjeringens mål i forskningspolitikken er nedfelt i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015-2024. De overordnede målene i langtidsplanen er å styrke vår konkurransekraft og innovasjonsevne, løse store samfunnsutfordringer og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet.

Vi trenger å styrke kvaliteten i bredden av våre fagmiljøer, og vi trenger flere fagmiljøer av ypperste klasse for å utvikle Norge til en nyskapende nasjon som kan sikre vårt velferdssamfunn – også etter at oljeeventyret er slutt.

Siden regjeringsskiftet i 2013 har bevilgningene til forskning og utvikling (FoU) økt, og strukturelle grep i universitets- og høyskolesektoren er gjort for å styrke både kvalitet og kvantitet.

Vi vet at vi må skape verdier før vi kan fordele dem til alle gode formål. Velferdsstaten avhenger av at vi øker vår produktivitet, og det kan vi kun gjøre hvis vi satser på kunnskap. Derfor er forskningspolitikken helt sentral for vår fremtidige velferd.

Les også: Superbatterier i kjelleren på kjemisk institutt

Positiv utvikling

Regjeringens mål er at vi skal bruke 3 % av BNP til forskning innen 2030, der det offentlige skal bidra med en tredjedel mens det forutsettes at næringslivet skal bidra med to tredjedeler.  Vi nådde allerede i 2016 målet om at den offentlige innsatsen skal utgjøre 1 %. Men, det er fremdeles et stykke igjen til den totale FoU-innsatsen utgjør 3 % av BNP.

Høsten 2016 kunne SSB melde om at næringslivet utførte forskning og utvikling (FoU) for om lag 28,1 milliarder kroner i 2015. Dette er 13 prosent høyere sammenliknet med 2014.

Målt i faste priser er økningen på 10 prosent. Det kommer på toppen av økningen på 10 % fra 2013 til 2014. Det er en meget positiv utvikling, og det viser at det nytter å satse på forskning i statsbudsjettet og på virkemidler som stimulerer næringslivet til å satse mer.

Velferdsstaten avhenger av at vi øker vår produktivitet, og det kan vi kun gjøre hvis vi satser på kunnskap.

Forskningsseminar

Vi er altså godt i gang med å styrke forskningsinnsatsen, men det gjenstår alltid flere spørsmål; Hvilke mål skal vi sette oss fremover, og hvilke virkemidler skal vi satse på? Skulle vi for eksempel ta mål av oss om å etablere nasjonale forskningslaboratorier med utgangspunkt i de beste fagmiljøene med spesielt ansvar for langsiktig forskning innenfor tematiske satsinger med tyngdepunkt i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning?

Og, kunne det ikke være en god idé å etablere et vitenskapelig rådgivende organ for regjeringen for å fremme utdanning og forskning av høy kvalitet og relevans på tvers av samfunnssektorer?

Hvilke andre grep kan vi gjøre for å bedre våre muligheter for å lykkes? Hvordan lage politikk for forskning og innovasjon som faktisk leverer – hvordan sikre at fordelingen av ressurser er riktig? Er det behov for flere strukturelle endringer, nye incentiver eller skal vi bare gjøre mer av det vi gjør i dag?

Som leder av Høyres kunnskapsutvalg mener jeg det er viktig at vi søker svar på slike spørsmål når vi skal utforme ny politikk for morgendagens samfunn. Fredag 6. januar 2017 inviterer vi, sammen med Høyres programkomité, til seminar der vi utfordrer ulike aktører til å belyse disse problemstillingene.

Vi ønsker innspill til utforming av ny politikk om hvordan vi kan skape flere verdensledende forskningsmiljøer i Norge og hvordan disse kan bidra til etablering av nytt kunnskapsbasert næringsliv i fremtiden.

Siste nyheter