Prinsippløshet som prinsipp

Michael Tetzschner

I løpet av en knapp uke har de de to tidligere og nåværende forgrunnsfigurer i SV, Erik Solheim (15.januar) og Bård Vegar Solhjell (20. januar) skrevet om Norges forhold til Kina. De er verdt å lese både for det de inneholder, og det som ikke nevnes.

Mens Solheims innlegg er det foreløpige siste bidrag til en over flere år tilbakevendende kinaforsvar er forholdsvis enkelt å oppfatte, er Solhjells anliggende mer uklart. Der Solheim må forstås i klartekst at Norge bør slutte å belaste forholdet til Kina med vestlige påfunn som menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet, fordi Kina kan vise til økonomisk vekst, mener Solhjell å ha funnet oppskriften på å forbedre forholdet uten å «tone ned menneskerettar eller la være å møte personer vi ellers ville møtt».

Uenige SV-profiler
Den siste setningen er for de innvidde, politisk interessert, lesere en kodet melding for at vi bør kunne møte Dalai Lama. Dermed slår der meg at noe av Solhjells hensikt med kronikken er å legge avstand til sin tidligere partileder, som anser fredsprisen til Liu Xiaobo som et feilgrep og som for lengst har ofre prinsippet om at suverent land tar mot hvem det vil, inkludert tidligere fredsprisvinner Dalai Lama, for å bøye nakken for Kina.

Mer enn det pikante poeng at to SV-profiler tydeligvis ikke sammen ville kunne enes om den strategi Solhjell mener Norge trenger sårt etter åtte års regjeringsdeltagelse, er det en etter min mening en rekke feiltolkninger av historien, som kan lede til enda større feiltagelser hvis man skal lytte til Solhjell. Videre referanser til Solheim unnlates, da Solhjell i motsetning til Solheim fortsatt er stortingsrepresentant, selv om noe av det samme kunne vært sagt om Solheims analyse.

6 punkter
1. Det er merkverdig å se den kolossale beundringen for økonomisk vekst brukes som unnskyldning for krenkelser av elementære menneskerettigheter. Jeg tror de fleste er enig om at dagens politiske ledere i Kina er bedre enn Mao og hans kommunistiske regime. Men det blir som å glede seg over forandringen fra Stalin til Putin.

2. Siden det såkalte miljøpartiet SV så ensidig vektlegger økonomisk vekst som suksesskriterium for en stat (men ikke Norge) bør det også tas i betraktning at land som går over fra utstrakt naturalhusholdning til pengeøkonomi, også vil få en større registrert økonomi .

3. Den økonomiske fremgangen er ikke utslag av egenutviklede kinesiske produksjonsformer, men et utslag av overgang fra planøkonomiens systematiske sløsing med menneskelige og materielle ressurser, til å ta i bruk markedsøkonomiske løsninger som har vært i bruk i vesten i over 200 år, dog i enkelte land tidvis avbrutt av plansosialistiske eksperimenter.

4. «Ein av dei mange tinga Noreg kan lære av Kina er å tenkje langsiktig. Kinesisk politikk er orientert etter dei lange linjene, forbetringar generasjonar fram i tid.», skriver Solhjell. Det må være en fullstendig misforståelse av historien. Som alle regimer som ikke er under kontroll av befolkningen, er det ikke stabilitet, men voldsomme og ofte voldelige endringer som preger maktskiftene. Kina er ikke preget av gradvis forbedringer gjennom kontinuitet, men av dype brudd. Først under Mao med «det store spranget fremover» som anslagsvis tok livet av 20 millioner mennesker gjennom hungersnød, til en voldelig «kulturrevolusjon» fra 1966 som ga Mao anledning til å kvitte seg med alle rivalene, innbilte og reelle, videre til «firerbanden» som ble avløst av Deng Xiao Ping, som tross mer pragmatisk økonomisk politikk i begynnelsen av juni 1989 massakrerte flere tusen demokratiforkjempere på den himmelske freds plass.

5. Solhjell skriver seg inn i venstresidens tradisjon med å annonsere vestens tilbakegang sammen med en ikke nærmere begrunnet varsling av fjerne autokratiers hegemoni. Mange økonomer har imidlertid fremhevet at videre kinesisk fremgang er avhengig av at landet får etablert politisk frihet og meningskonkurranse. Land som ikke tillater dette, vil stagnere, også økonomisk. Jeg sier ikke at det også i Kina vil kunne utvikle seg til et demokrati som en følge av en mer desentralisert markedsøkonomi. Da vil landet kunne få den utvikling og betydning som tilsvarer befolkningsstørrelsen. Men det vil i så fall være et utslag av at landets ledelse er kommet under av kontroll av befolkningen. At kineserne kan bli friere, og landet mer forutsigbart, må følge av den politiske utviklingen i landet og ikke av at demokratiske land som Norge har gitt opp sitt eget verdigrunnlag.

6. Strategi er å velge virkemidler som bringer oss fra en uønsket nåsituasjon til en fremtidig ønsket situasjon. Det er vanlig politikertale å opphøye løsrevne tanker til strategi. Solhjell har noen tanker, men ingen virkelig strategi. Mens Solhjell tenker videre på hva som kan tenkes å virke, kunne en første øvelse være å innrømme de uteblitte resultater av utenrikspolitikken han var en del av, der man forsøkte å påvirke Kina gjennom en såkalt «menneskerettighetsdialog». 14. januar kunne Aftenposten melde at «flere dissidenter straffeforfølges» og at «kampanjen mot opposisjonelle er en av de mest omfattende registrert i Kina».

Siste nyheter